Om å finne veien tilbake

Jeg tror mange som meg føler at de tilhører dem som ikke blir rammet av ulykke. En liten eksklusiv klikk som på en eller annen måte er skånet for livets kamper. Ting som skjer med alle andre, skjer ikke med meg, liksom.

For en tid tilbake, etter en prosess som startet like etter julen 2022, tok et kapittel i livet mitt som hadde vart i 22 år slutt. Men det påvirker meg ikke, tenkte jeg.

Det finnes en gammel japansk tankegang om at vi kan likestille livets utfordringer og vår vei gjennom livet med en strøm av vann. Alle hindringer på veien kan omgås eller overvinnes. Det er slik jeg alltid har levd livet mitt, og ingenting har stoppet meg så langt. Så hva ville være annerledes denne gangen?

Vi kunne oppsummere det som ingenting og alt. Men det vil først bli klart etterpå.

Under separasjonen var det «business as usual», full fart fremover i én lang bevegelse fremover. Det som var ødelagt ble lappet igjen med gaffer, men kompassretningen var, for første gang i mitt voksne liv, uklar. Dessuten ble den åndelig tom etter en stund.

La meg si at jeg forstår fullt ut at dette ikke er et terapiforum for folk som er annerledes, men en blogg som stort sett handler om de myke delene av skaperverket og vår kreativitet som fotografer, så hvis jeg kan be om litt tålmodighet, så gifter jeg meg med en gang 🙂

Jeg har noen klare mål og formål i livet som tilfeldigvis er mine lidenskaper i stor grad. Hvis vi utelater barn og kjærlighet for argumentets skyld, er det ene dette, det vil si Foto Magica. Det andre er min skapelse. Å kunne fotografere, men fremfor alt å føle gleden ved å fotografere.

Det har absolutt ikke vært mangel på fantastiske fotoøyeblikk de siste årene, eller morsomme eventyr å være med på for den saks skyld, men nå som jeg har landet ordentlig, innser jeg at noe har manglet de siste årene, og det er drivkraft. Drivkraften til å utvikle seg videre og drivkraften (lysten) til å faktisk se rundt hjørnet for å oppdage noe nytt.

Nå som begge har bestemt seg for å finne tilbake til den drivkraften, har også nysgjerrigheten og lysten begynt å spire igjen.

Jeg kjenner mange fotografer (og andre skapere) som både har helbredet seg selv, kommet tilbake til overflaten og sett lyset ved å finne den drivkraften og det ønsket. Alister Benn er ett blant mange eksempler, og som gjennom sine tekster og senest i bokform har fortalt om reisen fra mørke tilbake til lys.

Jeg mener ikke å sammenligne meg med andres situasjon. Vi har alle våre individuelle utfordringer, men det viktigste er at vi, på vår egen måte, kommer over dem og går videre.

Vi må se innover og stille spørsmålet om hva vi vil, hva vi vil skape, og kompromissløst følge den følelsen.