Hva blir vår plass i historien?

Utviklinger som skjer i vår egen tid er ofte vanskelige å overskue. En grunn er selvsagt at utviklingen som skjer i deg som individ, som fotograf, i løpet av et år eller et tiår er vanskelig å se sammenlignet med perspektivet på 500 år eller flere liv. Men et lengre tidsperspektiv er også nødvendig for å kunne skimte aktuelle trender og avtrykk, for eksempel.

Med unntak av en pause på noen hundre år mellom antikken og tidlig på 1500-tallet, har utviklingen av hvordan vi fremstiller landskapet vært konstant. Teknologi og stiler har kommet og gått, og en av de største nyvinningene foruten kameraet er ingen ringere enn fargerøret, som faktisk betydde at kunstnere kunne jobbe lettere i felten.

Å skildre landskapet som kunstform ble ikke akseptert før på 1700-tallet. I det klassiske landskapsmaleriet fra denne perioden var plasseringen av objekter konstruert; hvert tre, hver stein eller hvert dyr ble nøye plassert for å gi en harmonisk, balansert og tidløs atmosfære. Det klassiske landskapet ble perfeksjonert av de franske kunstnerne Nicolas Poussin og Claude Lorrain. Begge kunstnerne tilbrakte mesteparten av karrieren sin i Roma og hentet inspirasjon fra den romerske landsbygda. Italia var på denne tiden det foretrukne stedet for mange kunstnere, som ofte reiste dit for å oppleve datidens viktigste inspirasjonskilder.

Italias popularitet vedvarte langt inn på 1800-tallet, da malernes reiser til landsbygda ble stadig mer vanlige. Landskapstemaet forble imidlertid lavt i det kunstneriske hierarkiet, og mange profesjonelle kunstnere måtte vie seg til helt andre disipliner for å tjene til livets opphold.

I løpet av dette århundret ble det utgitt en bok som, mer enn noe annet frem til det tidspunktet, skulle endre måten vi skildrer landskapet på og landskapsportrettets status i bredere kretser. Boken het *Eléments de perspective practique* og la vekt på det estetiske idealet i landskapsskildringen, noe man dessuten mente måtte basere seg på studier av virkelig natur og dermed mindre konstruerte miljøer. Og med bevegelser som Barbizon kom også et mer naturlig og realistisk uttrykk som også fanget opp tidens store endringer som industrialisme og menneskets påvirkning på landskapet.

Den korte beretningen ovenfor spenner over 1000 år med utvikling, både teknologisk og kulturell. Det som ble ansett som riktig ett århundre, ble raskt noe annet 100 år senere. Få av utøverne på 1700-tallet huskes i dag, og ingen av dem kunne ha visst hvordan verdens syn på lidenskapen deres ville utvikle seg de neste hundre årene, eller hvordan ny teknologi ville endre håndverket.

Her står vi i dag i nådens år 2023. Vi opererer innenfor en disiplin med røtter i antikken og arbeider blant annet i en stil med røtter i det 18. århundre, men innenfor en sjanger som er yngre enn 100 år, selv om teknologien ble født noe tidligere. Få, om noen, av dem som har behandlet denne teksten på en eller annen måte vil gå inn i historien som en av de største, men et sted innenfor det globale kollektivet av landskapsfotografer finnes fremtidens Van Gogh-er eller Turners eller tilsvarende. Mennesker med et banebrytende uttrykk, eller et innovativt uttrykk som vil ta utviklingen videre. Jeg er den første til å være enig i at det er nesten umulig å se at det vi gjør vil spille noen rolle om 500 år. Men vær trygg, det vil ha betydning for noen i fremtiden. Vi er alle en liten brikke i en stor fremadrettet bevegelse.