Den øredøvende lyden av en enslig applaus

Jeg går over et snødekt jorde blant en haug med vakre trær. Snøen pisker i ansiktet mitt, jeg fryser og det er kaldt.

I sosiale mediers tidsalder, hvor popularitet ikke er et mål på kvalitet i det hele tatt, hva er poenget med alt dette? Hvis jeg tar et bilde og ingen liker det, har det noen verdi?

Tanken henger igjen et sekund. Over tid har jeg hørt spørsmålet fra mange fotografer, både store mestere og nybegynnere. Hva er poenget med å vise et bilde som ingen liker, eller som får langt færre likerklikk enn det forrige?

Verdi er noe subjektivt, og bør ikke nødvendigvis forveksles med noe økonomisk. Vi må selv definere hvorfor vi skaper. Og svaret på spørsmålet er selvfølgelig ja. Det har verdi for meg.

Jeg tar bilder fordi jeg trenger det, men også fordi jeg har noe å fortelle. Et indre ønske om å kommunisere med deg og alle andre i min verden. Jeg vil vise deg all den skjønnheten jeg ser, alle de fantastiske tingene jeg tror jeg får oppleve, både små og store. Og jeg har valgt bilder som min stemme.

Selvfølgelig, akkurat som alle andre, synes jeg det er bra med oppmuntring, men jeg tar ikke et bilde først og fremst for å få din beundring, men fordi jeg synes det er bra med å lage det, så lenge jeg får gjøre det på min måte.

Vi føler oss også bra med å utfordre oss selv til kanskje å gi slipp på forventningene og i stedet være dristige. Mange fotografer og andre kunstnere har fått mer ekte anerkjennelse etter at de sluttet å gjøre det som var forventet og begynte å produsere verk basert på sin egen intuisjon og stemme.

I en ukes tid har jeg slitt med noen ganske dype tanker om hva jeg gjør når jeg er i felten, eller rettere sagt hvordan jeg gjør det. De siste ukene føler jeg at jeg har jaget motiver i stedet for å føle, jeg har prøvd å produsere det forventede i stedet for å skape min egen kunstneriske visjon av motivet. Jeg har rett og slett følt meg litt fortapt. Ikke en uvant følelse på noen måte, men noe som sannsynligvis påvirker alle som skaper før eller siden og noen ganger ganske regelmessig.

Nå tror jeg at jeg har funnet mitt indre kompass igjen, og fortsetter å skape det jeg liker. Forhåpentligvis gir det også deg som seer noe meningsfullt.

Fritt etter en artikkel av Alister Benn med mine egne personlige refleksjoner.