Du burde være din egen verste kritiker.

Det er nok ikke helt usannsynlig å si at evnen til å være selvkritisk er både dyr og vanskelig å mestre. Men hvis du ikke kan være din egen verste kritiker, hvem burde vel være det? Du er tross alt den eneste virkelig troverdige kilden, ikke sant?

Vi vet alle at venner og familie er glade for å være støttende og ofte forteller oss hvor flinke vi er, ikke minst i starten av reisen vår. Dette skjer ofte gjennom diverse emojier og heiarop på Facebook. Når vi tenker på det, er det en prosess som fortsetter gjennom hele livet. Vi får allerede oppmuntrende ord som små barn og får høre at vi er flinke. Ros er faktisk en grunnleggende del av vår gradvise utvikling.

Men når både tante, mor og nabo har kjøpt bildene våre, har vi vanligvis litt igjen. For det er selvfølgelig stor forskjell å motta bestemors tårevåte ros på julaften i en alder av syv år, det er en helt annen ting at vi som voksen tror på alt som blir sagt om våre potensielle ferdigheter. Foppa gikk visstnok gjennom mesteparten av sin enestående NHL-karriere med den troen at han var litt av en dust. Et typisk karaktertrekk hos de fleste virkelig talentfulle idrettsutøvere er ydmykhet og manglende vilje til å slå seg selv opp.

Det er derfor lurt å nøkternt filtrere det meste av hva omgivelsene våre sier om oss, spesielt alle jubelropene. Det er mye bedre å kjenne etter selv om du har vært ditt beste jeg eller bare halvgod. Til syvende og sist er det egentlig bare ett valg igjen, at du er litt mer ærlig og litt hardere mot deg selv og både slår deg selv i hodet og klapper deg selv på skulderen. Men hvordan bør du gå frem og hva er et mulig mål?

«Jada, du burde nyte skaperverkets gave. Men hvis du ikke noen ganger hyler av selvforakt, hvis du ikke noen ganger lurer på om alt du har gjort så langt er rent dritt, eller om du i det hele tatt har noe talent, da er det noe galt. Du burde føle disse tingene. De holder deg på tå hev og fremmer både lidenskap, inspirasjon og drivkraft.»

-Paul Dorrell

Når du for eksempel nettopp har kommet tilbake fra et eventyr og fortsatt er euforisk over hele greia og alle bildene, er det ikke riktig tidspunkt å være kritisk. Som innholdsskapere, enten det er bilder, tekster, filmer eller musikk, har vi ofte en sterk emosjonell tilknytning til skapelsen i direkte forbindelse med selve øyeblikket den ble født. Oftest basert på hvordan vi følte oss og hva vi opplevde da vi tok bildet, for eksempel. Denne følelsen er imidlertid bare ekte for oss og slett ikke for betrakteren.

Så vi må først skape litt distanse og fordøye inntrykkene før vi kan undersøke bildene. Til syvende og sist er det bildet, ikke du, som må kunne snakke til massene der ute. Det må bære sin egen historie, og fremfor alt må det fortelle betrakteren høyt og tydelig hva det handler om. I verktøykassen vår har vi ting som lys, kontrast og andre komposisjonselementer som linjer eller former til å hjelpe oss.

Nå skal jeg gjerne innrømme at noen ganger, rett etter å ha tatt et bilde, vet man bare at man har gjort noe bra (eller dårlig), men i det store og hele, som sagt, må vi skape avstand. Når et førstevalg endelig er tatt og man kanskje har begynt å finne noen favoritter, kan det være lurt å marinere dem ytterligere. Merk dem og la dem hvile en stund til. Noen fotografer jeg kjenner ser ikke på bildene før i et par måneder etter at de er tatt. Nettopp av den grunn at man skal få tilstrekkelig avstand fra bildet, og ikke helt annerledes enn det en utenforstående ser når de ser på bildet ditt for første gang, helt frigjort fra eventuelle følelser du måtte ha hatt da du tok det.

Å endre forholdet ditt til et bilde på denne måten tjener også et annet formål, du begynner å legge merke til nye ting i arbeidet ditt. Detaljer du ikke har sett før dukker opp, for eksempel feil og nyanser du ikke har lagt merke til før. Og det trenger ikke nødvendigvis å ta flere måneder, noen timer eller noen dager kan noen ganger være nok. Start med å aktivt søke etter mangler og resonnere med deg selv om de, i seg selv eller sammen med andre feil, har en så negativ effekt på bildet at det bør kastes bort, eller om de kan gjøres noe med i ettertid. Søk også aktivt etter forbedringspotensialer, hvilke deler som må styrkes og hvilke du kanskje må holde tilbake for å fremheve det du vil at bildet skal si. Få ting, ikke minst kreative kreasjoner, er perfekte eller akseptable ut av esken. Betrakt derfor bildefilen som noe formbart, i hvert fall delvis.

Å gå fra å tro at bildet mitt er bra til å vite at det i det minste er greit, er en reise som bare kan fullføres etter flere år med å se på og bedømme bilder, både mine egne og andres. Men siden «bra» er subjektivt, handler det til syvende og sist ikke om hva andre synes, men hva du synes er bra. Stå opp for din mening, men prøv å bruke en høyere standard når du anmelder dine egne verk, prøv å se på bildet fra perspektivet til hva du vil at det skal være, hvordan det bør se ut, og ta deretter nødvendige og mulige handlinger. Selv om det noen ganger betyr en enkel billett til det runde arkivet.

Jeg tror alle jeg kjenner samler sine egne bilder, i en eller annen form. Målet med å bli mer selvkritisk er å ha en bedre og mer kuratert samling. Ikke en sammensurium av alt mulig. Og du kan starte i dag! Start med å se gjennom din nåværende samling, og opprett en ny mappe der du bare legger bildene du virkelig elsker. Det spiller ingen rolle om mappen, når du er ferdig, fortsatt er tom eller bare inneholder noen få bilder, for nå har du et utgangspunkt og en ny retning å gå i.

Konklusjon

Å identifisere våre feil er avgjørende for vår utvikling som skapere, fordi vi ofte lærer mer av våre feil enn våre suksesser. Det er ofte lett å innrømme våre suksesser, mens feilene våre derimot kan være vanskeligere å innrømme. 

Vi kan se på et bilde og innse at det ikke er det vi ønsker. Vi vet, uansett hvilket nivå vi er på, når et bilde «ikke passer», når det ikke er «vårt beste». Kanskje det var et «en gang i livet-bilde» som ikke var riktig plassert, kanskje det er overeksponert eller komposisjonen rett og slett ikke passer. Eller kanskje det er følelsesmessig vanskelig å gi slipp av andre grunner. Uansett årsak, bør du selvfølgelig beholde det, men du publiserer det ikke nødvendigvis for offentlig visning.

Vær selektiv, gi deg selv tid til å vinne avstand og se selv om du faktisk liker bildet du ser på. Hvis du etter en stund fortsatt er overbevist, kan det være lurt å noen ganger, hvis muligheten byr seg, sende det til noen du stoler på for litt respekt og mulig konstruktiv tilbakemelding. 

Bildene i denne artikkelen er fra min egen samling av personlige favoritter, den endelige skjønnheten ligger i dine og andre seeres øyne.