Er et bilde alltid et bilde?
Nå som selv Adobe, sannsynligvis for å unngå å bli forbigått av selskaper som Skylum og andre i popularitetskappløpet, tilbyr funksjonalitet for å erstatte én himmel med en annen, har en 30 år lang arv av håndverk og ekspertise gått inn i en ny fase.
Vi kan kalle det kunstig intelligens (KI) eller smart funksjonalitet, uansett vil det bety to ting. For det første vil teknologien (KI) gjøre det mye enklere å automatisere og spare tid på kjedelige oppgaver som vanligvis tar mye tid. For eksempel maskering og eksponering av komplekse ting som hår. Topaz tilbyr et slikt verktøy i dag basert på KI.
For det andre vil det tiltrekke seg enda flere til å rett og slett erstatte en flat himmel med noe annet, for eksempel noe mer dramatisk, etter en grå og regnfull dag med kameraet i felten.
Å endre en himmel eller å klippe inn objekter som ikke var der da du tok bildet er ikke noe nytt i seg selv. Tidligere har det imidlertid vært forbeholdt de med en god del ferdigheter og kunnskap i programvare som Photoshop. Motivasjonen har imidlertid mer eller mindre alltid vært den samme, en søken etter effekt. En mer dyptgående analyse er ikke nødvendig, men i alle intervjuer og rapporter jeg har lest når en fotograf har blitt konfrontert med anklager om manipulasjon, gis det samme argumentet alltid når man spør hvorfor.
Men jeg kan fortsatt ikke la være å stille spørsmålet hvorfor. Hvorfor er likes så innmari viktige? For det må jo være motivasjonen i alle andre tilfeller der det ikke handler om penger. I hvert fall hvis vi ser bort fra sporadiske tilfeller av ren nysgjerrighet.
Vi har for øyeblikket følgende situasjon.
1. Alle (eller et stort flertall) tar det samme bildet om og om igjen (noe selv jeg er skyldig i av og til). Enten det er Skogafoss, Trolltunga, Kopparhatten eller et annet klassisk sted.
2. Været, eller rettere sagt lyset, er, som vi vet, oftere verre enn bedre fra et fotografisk synspunkt.
3. De kommersielle plattformene for å bytte himmel med er sterkt begrenset. Hver plattform tilbyr noen få himmelstrål, et par solnedganger og et par vintergater i sitt hurtigvalgbibliotek.
Sammendrag: Sjansen for at vi får se «utsikten» fra Kopparhatten, den ene tatt på en regnfull vårdag, den andre på en overskyet høstdag med nøyaktig den samme dramatiske himmelen, er overhengende. Utover noen få hundre likerklikk, hva mer har fotografen oppnådd enn et bilde som er enda mer likt enn det var før? Hva var hensikten?
Jeg tar kanskje feil i resonnementet mitt, men jeg skiller mellom mennesker og mennesker. Jeg utelukker alle såkalte mobile fotografer fra tankeprosessen min. Det er et eget fenomen og ikke et fotografi primært ment for de som ønsker å lære seg fotografihåndverket.
Men det er ikke bare mobilfotografer som hengir seg til grov manipulering av bildene sine. Trenden går snarere mot at selv respekterte og ganske kjente fotografer mer eller mindre i det skjulte og uten å nøle slenger inn en glitrende sol på en klar blå himmel eller en tordnende solnedgang over havet. Og spørsmålet gjenstår fortsatt, hvorfor?
Jeg forstår at Adobe, et kommersielt drevet selskap, tar beslutningen om å krysse denne grensen. Samtidig kan jeg føle at dette ærverdige selskapet burde stå for andre verdier enn å imøtekomme populære hurtigløsninger, men selvfølgelig handler det til syvende og sist om å være konkurransedyktig. Men burde vi som fotografer omfavne de samme verdiene?
Til syvende og sist er det en grense for hva som regnes som et bilde og hva som bør regnes som noe annet.