Om jeg bare hadde hatt!

I det lille teateret kan man skjære gjennom luften med en kniv. Det er helt stille blant publikum, og på den lille scenen er det mørkt. I taket på salongen henger en enorm kandelaber, og hvis det ikke var for det svake lyset i rommet, kunne vi lett se at dette ikke er de finere salongene i Paris. Vi er imidlertid ikke langt derfra. Men på den bratte klassestigen er vi nærmere avgrunnen enn noensinne, noe klærne og skitten vitner om.

Men akkurat denne kvelden tenker ingen på verken sult eller elendighet, i kveld er det et skue. Den praktfulle tryllekunstneren går opp på scenen med flosshatten sin, som han, etter å ha snurret den opp i luften et par ganger, stille plasserer på bordet foran seg. Nå stirrer hele publikum intenst og venter. Med en liten tryllestav berører tryllekunstneren hatten tre ganger mens han mumler noe knapt hørbart på en tilsynelatende hemmelig formel, og på et fremmed språk også. I neste sekund stikker en blendet hvit kanin hodet ut av hatten. Publikums kjever faller fullstendig, og absolutt ingen kan forstå hva de nettopp har sett.

Helt siden noen for lenge siden begynte å trylle og for eksempel trekke mer eller mindre forbløffende ting ut av flosshatter, har folk til tider og i nødens stund ønsket at de kunne trylle, det vil si på en eller annen måte ha evnen til å endre virkeligheten slik den fremstår i et gitt øyeblikk. Disse ønskene har oppstått i ulike situasjoner, fra å trylle seg ut av et pinlig øyeblikk til å trylle frem plutselig nødvendig rikdom, osv. Og magikerens flosshatt har blitt et symbol på fenomenet.

I nådens år 2023 har ingenting endret seg. Folk ønsker fortsatt å kunne trylle frem og endre virkeligheten fra tid til annen. Samtidig har teknologien gitt oss ufattelige muligheter til faktisk å gjøre det på mer enn én måte, på godt og vondt, bør det legges til. Og det store spørsmålet er, hvis du hadde hatt, ville du ha brukt den?

Jeg tror alle må stille seg et helt annet spørsmål parallelt, hvorfor skaper jeg og for hvem? For eksempel, da «Generative Fill» forlot Photoshops betaprogram og ble implementert i Sharp-versjonen Photoshop 2024, er grunnene til å stille disse to spørsmålene enda flere og har blitt enda mer relevante.

Jeg har alltid følt at en hatt kunne være litt morsom å bruke, litt spennende og fremfor alt noe jeg noen ganger virkelig har ønsket at jeg hadde. Men nå som jeg faktisk eier en, vet jeg at jeg aldri kommer til å bruke den.

Så lenge jeg kan huske har vi med programmer som Photoshop hatt muligheten til å endre og forvrenge, men med Generative Fill krever det ikke lenger håndverk for å gjøre det. Spillefeltet har blitt demokratisert, så å si. Og behovet for å stille spørsmål ved bildets autentisitet vekkes nok en gang til tankene.

Men for min del bryr jeg meg ikke om hva andre gjør, alle kan gjøre som de vil. Jeg kommer aldri til å bruke hatten i mitt verk, da det handler om helt andre ting enn å endre virkeligheten, det handler om virkeligheten slik jeg opplever den, og i den enden av spekteret er friheten uendelig.

Fortsett å skape som du vil, det er alt som betyr noe.