For å zoome ut

Jeg har alltid hatt den tvilsomme gleden av å gjennomgå en slags ufrivillig avholdenhet fra kameraet om sommeren. Det har manifestert seg på noen forskjellige måter, men hovedsakelig en motvilje mot å i det hele tatt beskjeftige meg med fotografering, ikke sjelden med en økende tristhet over mine egne feil som fotograf. Og slik har det vært, år ut og år inn, helt til nå.

Noe har skjedd på hjernekontoret, og det er ikke fordi jeg har blitt så sikker på meg selv, men fordi jeg har valgt å zoome ut av egen fri vilje. Kameraet har blitt henvist til vesken sin på ubestemt tid, som igjen står i skapet, og det har vært slik i noen uker nå. Hvor lenge det vil ta før det blir hentet er høyst uklart, men det vil være der en god stund til. Dog senest i midten av august, når det er tid for nye eventyr igjen.

I mellomtiden har jeg gjort mye sommerlig, men også vært ute og lett etter nye steder, motiver og fotografert med øynene. Jeg har minst ett bilde jeg håper å realisere i sommer, men når og hvor er, som sagt, uklart. Det må kanskje til og med vente til neste år. Bildet jeg leter etter er en eller flere bjørker på en grønn sommereng, i tankene mine ser jeg mettede grønne nyanser akkompagnert av både atmosfære og det lyset som sommernettene har før solen står opp.

Det at jeg i det hele tatt visualiserer slike motiver er et slags mirakel i seg selv for meg, ettersom jeg tidligere fullstendig hadde avvist sommeren som en interessant periode å være kreativ i. Men hva handler dette egentlig om? Kameraet i sekken mens jeg aktivt leter etter motiver! Ja, det kan være litt vanskelig å forklare, og er absolutt ikke veldig vitenskapelig, men kameraet er bare et verktøy for endelig å sette en stopper for noe som begynner med en inspirasjon eller en visjon. Og det å ta seg tid til å virkelig se er utrolig viktig, og noe vi stadig må øve på. Derfor er det å gi oss selv tid, uten kameraet, en befriende prosess som lar oss fokusere på å se i stedet for å lete.

Å se og å se er ikke det samme. Å virkelig se er å føle, å se er å huske. Men også å finne mening og kontekst i det vi ser. Når vi er ute, trenger vi å se naturen, vi trenger å føle den, ta den inn og lytte til den. I alle dens komponenter, både de små utsnittene og de store utsiktene. Vi trenger å se grenene og hvordan det subtile lyset påvirker dem, vi trenger å se hvordan et reflektert lys mot en fjellside eller en stein skaper et motiv, eller hvordan formene til de to grantrærne får dem til å se ut som de danser med hverandre i morgenens første stråler.

Av disse grunnene og flere får kameraet hvile en stund. Jeg tar fortsatt bilder, men i skrivende stund bare mentalt.