Virkelighet vs. subjektiv opplevelse
Det var interessant å lese at vi bare trenger en rudimentær forståelse av den delen av verden som påvirker oss og som vi kommer i kontakt med for å komme oss videre på livets vei og videre til fremtidige generasjoner, og at vitenskapelig forskning utover disse eksistensielle behovene har gitt oss rikelig med bevis for at våre forestillinger om hva som er «ekte» faktisk ofte er i strid med den empiriske virkeligheten og med virkeligheten slik den oppfattes av andre.
Kort sagt, det finnes en mengde bevis for at «virkeligheten» står i sterk kontrast til den subjektive opplevelsen vi som individer har, og dette blir selvsagt interessant på flere måter når vi diskuterer kunst generelt og kanskje fotografi spesielt.
Så ikke bare gir vi en ganske generøs tolkning av tiden vår der ute i landskapet, men vi mangler også beviselig mye data og har en veldig primitiv idé om hvordan det egentlig så ut 😳.
Totalt sett bør det også gi oss som laug en viss frihet i hvordan vi videre tolker den opplevelsen i etterkant og hvilket uttrykk vi til slutt velger å gi opplevelsen, uavhengig av om det er i form av et trykk på veggen eller et bilde på en skjerm.
Kunst handler først og fremst om en subjektiv opplevelse snarere enn hva som er ekte. Som jeg sa tidligere, hvem vet hvor mange tulipaner Van Gogh faktisk hadde foran seg da han komponerte mesterverket Iriser?
Om mulig, bør det legges til, blir visdommen i kameraets brutale ærlighet, som ofte avviker drastisk fra det vi selv trodde vi så og opplevde på stedet, enda mer logisk med ovennevnte innsikter. Det digitale negativet, råfilens flate, ærlige og kjedelige representasjon faller kanskje ikke så langt fra den empiriske virkeligheten, i hvert fall er den ganske distansert fra den skjønnheten våre kollektive sinn har forsøkt å gjøre virkeligheten til.
Men hvordan forholder det seg fra person til person? Vi er i utgangspunktet ofte enige om eksistensen og/eller ordningen av fysiske ting, og at vi vanligvis deler en mening om hva som anses som vakkert og for eksempel imponerende. Samtidig kan vi ha svært forskjellige meninger om nyanser, lys og for eksempel detaljer. Var vannet virkelig lilla? Det samme problemet oppstår vanligvis i andre situasjoner der detaljerte beskrivelser av personer kan variere ganske mye i etterkant avhengig av hvem du spør, men alle er ganske sikre på at deres versjon er riktig.
Det er mildt sagt interessant at vi ser verden på så forskjellige måter og opplever det samme synet på så forskjellige måter. Men fremfor alt er det din persepsjon og det du opplevde som er sentralt, og ikke minst er det din tolkning av virkeligheten og ditt uttrykk som gjør den så spesiell.
Etterskrift
I en tråd om kontrast i mellomtonene på Foto Magicas Facebook her om dagen dukket det opp en kommentar fra en fotograf som lød «Å forvrenge virkeligheten er ondt i fotografering.» Det er, forutsatt at det er ærlig ment, en mening jeg respekterer om mulig, men neppe deler. Ikke minst fordi det første en fotograf gjør når de velger å trykke, er å forvrenge virkeligheten. Primært ved å velge hva de inkluderer eller ekskluderer i bildet sitt. Og å ekskludere er de facto en umiddelbar forvrengning av virkeligheten.
Jeg var akkurat ferdig med å skrive det ovennevnte da kommentaren ble publisert, og med disse innsiktene friskt i minne blir meningen enda mer utdatert. Forvrengning i ordets rette forstand er ikke det dette primært handler om, men om kunstnerisk uttrykk.
Til slutt er det én ting å gi kritikk, helst konstruktiv, men å vifte med et gult kort og rope forvrengning (eller manipulasjon, som også er vanlig) hver gang noen nevner Photoshop, kan i beste fall sees på som bevis på mangel på kunnskap om et verktøy som primært er laget for å gjøre det mulig for oss å uttrykke oss visuelt. I verste fall kan det sees på som et tegn på at vedkommende lever i en vrangforestilling om at det som kommer rett ut av kameraet faktisk representerer virkeligheten.