Hva blir vår plass i historien?

Utviklinger som skjer i vår egen tid er ofte vanskelige å forstå. En grunn er selvsagt at utviklingen som skjer i deg som individ, som fotograf, i løpet av et år eller et tiår er vanskelig å se sammenlignet med perspektivet på 500 år eller flere liv. Men et lengre tidsperspektiv er også nødvendig for å kunne skimte aktuelle trender og avtrykk.

Med unntak av en pause på noen hundre år mellom antikken og tidlig på 1500-tallet, har utviklingen av hvordan vi fremstiller landskapet vært konstant. Teknologi og stiler har kommet og gått, og en av de største nyvinningene foruten kameraet er ingen ringere enn tuben med maling, som faktisk betydde at kunstnere lettere kunne jobbe i felten og begynne å skildre naturen slik de så den.

Å skildre landskapet som kunstform ble først akseptert på 1700-tallet. I det klassiske landskapsmaleriet fra denne perioden var plasseringen av objekter konstruert; hvert tre, hver stein eller hvert dyr ble nøye plassert for å gi en harmonisk, balansert og tidløs stemning. Det klassiske landskapet ble perfeksjonert av de franske kunstnerne Nicolas Poussin og Claude Lorrain. Begge kunstnerne tilbrakte mesteparten av karrieren sin i Roma og hentet inspirasjon fra den romerske landsbygda.

Italia var på denne tiden det foretrukne stedet for mange kunstnere, som ofte reiste dit for å oppleve datidens viktigste inspirasjonskilder. Italias popularitet vedvarte helt inn på 1800-tallet, da malernes turer til den italienske landsbygda ble stadig mer vanlige (noe anerkjennelse her). Imidlertid forble landskapstemaet lite aktuelt i det kunstneriske hierarkiet, og mange profesjonelle kunstnere måtte vie seg til helt andre disipliner for å leve.

I løpet av dette århundret ble det utgitt en bok som, mer enn noe annet frem til det tidspunktet, skulle endre hvordan vi skildrer landskapet og landskapsportrettets status i bredere kretser. Boken het «Eléments de perspective practique» og la vekt på det estetiske idealet i landskapsskildringen. Noe som man dessuten mente måtte være basert på studier av virkelig natur og dermed mindre konstruerte miljøer. Og med bevegelser som Barbizon kom også et mer naturlig og realistisk uttrykk, der naturen faktisk ble avbildet på stedet ute i det fri. Bevegelsen fanget også opp tidens store endringer, som industrialisme og menneskets påvirkning på landskapet.

Den korte beretningen ovenfor spenner over 1000 år med utvikling, både teknisk og kulturelt. Det som ble ansett som riktig ett århundre, ble raskt noe annet 100 år senere. Bare en håndfull av alle utøverne på 1700-tallet huskes i dag og kunne sette sitt preg på fremtiden, ingen av dem kunne naturligvis vite hvordan omverdenens syn på lidenskapen deres ville utvikle seg de neste hundre årene eller hvordan ny teknologi ville endre håndverket.

Her står vi i dag i nådens år 2022. Vi opererer innenfor en disiplin med røtter i antikken og jobber blant annet i en stil som stammer fra 1700-tallet, men innenfor en sjanger som er yngre enn 100 år, selv om teknologien rundt kameraet ble født tidligere.

Få, om noen, av dem som har behandlet denne teksten på en eller annen måte vil gå inn i historien som en av de store, men et sted innenfor det globale kollektivet av landskapsfotografer finnes fremtidens Van Gogh-er eller Turners. Mennesker med et banebrytende uttrykk, eller et innovativt uttrykk som vil ta utviklingen videre. Jeg er den første til å være enig i at det er nesten umulig å se at det vi gjør vil spille noen rolle om 500 år. Men vær trygg, det vil bety noe for noen i fremtiden. Vi er alle en liten brikke i en stor fremadrettet bevegelse som vil fortsette lenge etter at vi har tatt vår siste rute.