Er det øyeblikket som skaper fotografen?

Det sies ofte at det er øyeblikket som gjør fotografen, jeg antar at dette hentyder til at både flaks og timing er avgjørende. For eksempel er det ikke vanlig å finne et så vakkert eksemplar av en eik (se forrige innlegg nedenfor) og også et praktisk talt enslig eksemplar. Å få et praktfullt lys oppå det kan knapt tilskrives noe annet enn flaks av så enorme proporsjoner at det nesten ville være kriminelt å ikke kjøpe et trehjulet kjøretøy samtidig.

Men hva så? Er det bare å trykke på knappen? Det kan være et poeng i at vi oftere forteller omverdenen at det trengs noe mer enn flaks og timing. Vi trenger ikke overmodig å kalle det talent, men heller erfaring og kunnskap. Erfaringen og kunnskapen samler vi ute blant tømmerstokker og steiner, og som skiller de som tar fotografier fra de som, unnskyld uttrykket, «bare» knipser bilder, ofte med mobiltelefon eller lignende.

Nå er det ikke først og fremst utstyret som definerer fotografen, men snarere tankeprosessen. Faktisk mener jeg at utstyret er det minst viktige. 

Vi tenker på helheten og visualiserer resultatet. Vi ser etter perspektiv, forgrunn, linjer, former og mønstre. Vi følger lyset og jobber med farger og kontrast, og vi tar avgjørelser angående brennvidde, blenderåpning og lukkertid. Alt for å oppnå en enhetlig harmonisk helhet der feil element eller komponent risikerer å skape disharmoni og velte alt.

Jeg skriver om dette fordi noen av kommentarene jeg får litt for ofte, tyder på en iboende misforståelse av at dette faktisk er et håndverk. Flaks og timing bør ikke undervurderes. De er umåtelig viktige, men også her er det en sannhet som er sterkt knyttet til erfaring, at jo mer vi øver, desto heldigere blir vi. 

Men uavhengig av det ovennevnte, er det kanskje det viktigste som forener oss alle, nemlig kjærligheten og lidenskapen for landskapet og naturen. Hvordan vi velger å skildre det er sekundært.