Du må være din egen verste kritiker.
Det er nok ikke helt urimelig å si at evnen til å være selvkritisk er både kostbar og vanskelig å bli god på. Men hvis du ikke selv kan være din egen verste kritiker, hvem burde da være det?
Den eneste virkelig troverdige kilden.
Vi vet alle at venner og familie er glade for å være støttende og ofte forteller oss hvor flinke vi er. Det er en prosess som fortsetter gjennom hele livet, og ros er faktisk en grunnleggende del av vår utvikling som barn. Vi får høre at vi er flinke. Men det er selvfølgelig stor forskjell på å motta tårevåt ros fra bestemoren vår på julaften i en alder av syv år, og det er noe helt annet for oss voksne å tro på alt som blir sagt om våre potensielle ferdigheter.
Å stadig vekk stole på andre, likesinnede og muligens litt dyktigere, mer erfarne fotografer er heller ikke vanntett, men utrolig bra og noe jeg stadig vekk liker.
Så hvis vi i stedet velger å nøkternt filtrere alt som de rundt oss sier om/til oss, er det egentlig bare ett valg igjen, at vi selv er vår skarpeste og mest ærlige kritiker.
Hvordan gå frem.
Når man nettopp har kommet tilbake fra et eventyr og fortsatt er euforisk over det hele og alle bildene, er det ikke riktig tidspunkt å være kritisk. Som skapere av innhold, av bilder, tekster, filmer osv., har vi ofte en sterk følelsesmessig tilknytning til bildet. Oftest basert på hvordan vi følte/hva vi opplevde da vi tok bildet. Det er imidlertid bare viktig for oss, ikke for betrakteren. Vi trenger derfor å skape litt distanse og fordøye inntrykkene før vi gjennomgår bildene. Når et første utvalg er gjort og du kanskje har begynt å finne noen favoritter, kan det være lurt å marinere dem en liten stund. Noen fotografer jeg kjenner ser ikke på bildene i et par måneder etter at de er tatt. Nettopp for å få samme distanse til bildet som en utenforstående.
Hvis du, som meg, senere er i en pågående prosess med et bilde i en rekke steg i for eksempel Lightroom og muligens også Photoshop, kan du gjerne gå din vei når du føler at du er ferdig med bildet. Kanskje en time er nok, kanskje en dag eller en uke. Uansett hva det tar, vil du se bildet med helt nye øyne, ikke sjelden vil du finne noe du ikke er fornøyd med.
Konklusjon
Å identifisere våre feil er avgjørende for vår utvikling som skapere, fordi vi ofte lærer mer av våre feil enn våre suksesser. Det er ofte lett å innrømme våre suksesser, mens feilene våre derimot kan være vanskeligere å innrømme.
Vi kan se på et bilde og innse at det ikke er det vi ønsker. Vi vet, uansett hvilket nivå vi er på, når et bilde «ikke passer», når det ikke er «vårt beste». Kanskje det var et «en gang i livet-bilde» som ikke var riktig plassert, kanskje det er overeksponert eller komposisjonen rett og slett ikke passer. Eller kanskje det er følelsesmessig vanskelig å gi slipp av andre grunner. Uansett årsak, bør du selvfølgelig beholde det, men du publiserer det ikke nødvendigvis for offentlig visning.
Vær selektiv, gi deg selv tid til å vinne avstand og se selv om du faktisk liker bildet du ser på. Hvis du etter en stund fortsatt er overbevist, kan det være lurt å noen ganger, hvis muligheten byr seg, sende det til noen du stoler på for litt respekt og mulig konstruktiv tilbakemelding.