Mitt liv som svindler

I juni 2017 skrev jeg et blogginnlegg med tittelen «Mitt liv som svindler». Her er en helt ny tekst om samme tema.

Som om noen nettopp hadde avslørt en avansert svindel. Som om hele fotografiet hadde mistet sin verdi. Det er fascinerende, virkelig – hvordan et enkelt ord har blitt synonymt med juks, manipulasjon og uærlighet.

Photoshop. Eller enda verre: photoshoppet.

Det er nesten litt komisk når man tenker over det. For hvis vi skal være helt ærlige, er jeg, og i utgangspunktet alle andre fotografer, svindlere.

Vi bruker stativer for å få lengre lukkertider enn øyet kan oppfatte. Vi bruker filtre for å endre lyset. Vi velger objektiver som komprimerer perspektivet eller forbedrer dybden. Vi venter på at tåke, uvær eller gyllent lys skal skape en følelse som virkeligheten kanskje bare gir i noen få sekunder.

Og så kommer vi hjem og fremkaller bildene våre. Ja, fremkaller. For det er egentlig der hele misforståelsen begynner. Fotografi har aldri vært objektivt.

Det finnes en romantisk idé om at fotografering handler om å «fange virkeligheten akkurat slik den er». Men fotografering har aldri fungert på den måten. Ikke engang fra starten av.

Selv i mørkeromstiden ble bilder stadig manipulert. Kontrasten ble justert. Himmelen ble mørklagt. Skygger ble lysere. Deler ble maskert. Papir ble valgt basert på følelsen man ønsket. Ansel Adams – en av historiens mest berømte landskapsfotografer – var like mye mørkeromstekniker som han var fotograf. Hans berømte sitat føles nesten mer relevant i dag enn noensinne: «Negativet er partituret, trykket er forestillingen.»

Så negativet var ikke det endelige resultatet. Det var råmaterialet. Akkurat som en RAW-fil er i dag. Likevel har noe merkelig skjedd i den digitale tidsalderen. Vi har begynt å behandle etterbehandling som noe mistenkelig. Som om bildet var «rent» rett ut av kameraet, men blir «falskt» så snart noen åpner et redigeringsprogram.

Det er en ganske merkelig grense å trekke, for kameraet selv redigerer allerede bildet lenge før du ser det.

Kameraet ditt photoshopper for deg

Hver gang folk tar et bilde med telefonene sine, tar kameraet en rekke kreative avgjørelser for dem. Det bruker kontrast, skarphet, fargemetning og støyreduksjon. Det tolker farger. Det bestemmer hvitbalansen. Det bruker en kameraprofil designet av en ingeniør på den andre siden av kloden. Kort sagt: kameraet utvikler bildet for brukeren.

Så hvorfor blir det plutselig «juks» når fotografen selv vil ta kontroll over prosessen?

Kanskje det faktisk er noe annet. Kanskje problemet ikke er at bilder er redigert – men at mange ikke vet hvor mye alle bilder allerede er redigert.

Fordi sannheten er at nesten alle profesjonelle bilder vi ser har gått gjennom en eller annen form for etterbehandling. Ikke for å lure deg, men for å oversette en opplevelse til et fotografi.

Og det er en avgjørende forskjell. Å utvikle er ikke å ødelegge.

Det finnes selvsagt manipulasjon som går over grensen. Dokumentarfotografering og journalistikk er basert på troverdighet, og det finnes etiske regler som er viktige å respektere.

Men i kreativ fotografering handler etterbehandling svært sjelden om å lure noen. Det handler om å prøve å gjenskape følelsen av stedet. Lyset. Atmosfæren. Kulden. Stillheten.

For sannheten er at kameraet ser ekstremt dårlig sammenlignet med mennesker. Det kan ikke håndtere kontraster som øynene våre håndterer uten problemer. Det tolker farger annerledes. Det flater ofte ut lys og dybde. Mange som er nye innen fotografering blir nesten skuffet første gang de åpner en RAW-fil: Derfor må bildet fremkalles.

Ikke for å forfalske virkeligheten, men for å gjengi opplevelsen av den.

«Det er ikke ekte»

Det er også interessant hvor selektiv kritikken ofte er. Ingen reagerer når noen bruker et ekstremt teleobjektiv for å få månen til å se gigantisk ut bak et tre. Ingen kaller det manipulasjon når en fotograf bruker flere minutters lukkertid for å gjøre havet mykt og drømmende. Ingen klager over at et vidvinkelobjektiv får forgrunnen til å se enorm ut.

Men dra litt i kontrastglidebryteren i Lightroom, og plutselig diskuteres bildets «autentisitet». Som om manipulasjon bare eksisterer etter at lukkeren klikker.

I virkeligheten handler fotografering om valg. Hele tiden. Objektivvalg, eksponering, brennvidde, lukkerhastighet, komposisjon, farger og etterbehandling. Alt påvirker hvordan virkeligheten tolkes. Fotografi er ikke virkelighet. Det er en tolkning av virkeligheten.

Verktøyene er ikke fienden

Det merkelige er at mange fotografer i dag nesten skammer seg over å mestre etterbehandling. Som om teknisk kunnskap på en eller annen måte ville gjøre bildene mindre ekte.

Jeg vil si det motsatte. Å forstå digital utvikling er i dag like viktig som å forstå lys, komposisjon eller eksponering. Det er en del av håndverket. Et kreativt språk. En måte å sette ditt preg på bildene. Akkurat som mørkerommet en gang var.

Problemet er kanskje at ordet «Photoshop» kulturelt har blitt assosiert med overdrivelse. Med plastisk hud, ekstreme farger og urealistiske montasjer. Men det er omtrent like rimelig som å kalle alle malerier en svindel bare fordi noen bruker for mye maling eller unnlater å male over en forstyrrende kvist i forgrunnen.

Verktøyet er ikke problemet. Det er hvordan vi bruker det som betyr noe.

Noen ganger lysner jeg opp skygger. Noen ganger toner jeg ned farger. Jeg jobber med kontrast, tone og lys for å forsterke følelsen jeg opplevde da bildet ble tatt. Jeg fremkaller bildene mine. Akkurat som fotografer alltid har gjort.

Den eneste forskjellen er at mørkerommet i dag tilfeldigvis er i datamaskinen i stedet for i kjelleren.