Farge som uttrykk!

Dette er en oppdatert versjon av et tidligere innlegg.

Man kan si at farge noen ganger er sin egen største hindring – nettopp fordi den er så åpenbar. Den er overalt, hele tiden, og vi har blitt så vant til den at vi lett slutter å legge merke til nyansene og variasjonene. Vi har en tendens til å skylde på grå dager og flatt lys, som om fargen har forsvunnet, når den faktisk alltid er der. Snarere er det vi som skapere som noen ganger slutter å se den.

Et enkelt tips er å aktivt begynne å se etter farger i hverdagsting – i skygger, refleksjoner eller i overganger mellom lys og mørke. Jo mer du trener øynene dine, desto rikere blir opplevelsen din av verden.

Jeg har snakket om farger ved flere anledninger – om hvorfor noen kombinasjoner oppfattes som harmoniske mens andre krasjer, og hvordan farger kan påvirke humøret vårt på helt forskjellige måter. Det handler ikke bare om hva vi ser, men om hva vi føler.

Impresjonistene strebet etter å gjengi lys og farge så nøyaktig som mulig, med en nærmest vitenskapelig presisjon. Monet er et tydelig eksempel på dette. Men i den påfølgende postimpresjonismen skjedde det noe interessant: folk begynte å gi slipp på presisjon og i stedet bruke farge som et uttrykksmiddel. Farge ble ikke bare noe som beskrev virkeligheten – den begynte å tolke den.

Det er også en viktig lærdom for fotografer her. Tenk på når du bruker farger for å vise noe, og når du bruker dem for å si noe. Det trenger ikke alltid å være det samme.

Samtidig er det verdt å huske at fotografering ofte innebærer en forventning om å være helt riktig. Så det kan være lurt å tøye grensene med litt omtanke. Du trenger ikke å gjøre det grønne treet rosa – men du kan subtilt justere tonen, metningen og kontrasten for å forsterke følelsen du ønsker å formidle. Små endringer kan utgjøre en stor forskjell.

Edward Weston skal ha sagt, via Guy Tal, at mange fotografers motstand mot farger stammer fra at de ikke klarer å se farge som form. Det er en tanke verdt å dvele ved. For når du begynner å se farge som noe som bygger bildet – ikke bare dekorerer det – åpner det seg helt nye muligheter.

Et konkret triks er å tenke i form av fargeformer: hvordan fargefelt balanserer hverandre i bildet, hvordan de leder øyet og hvordan de skaper rytme. Det er en arbeidsmåte som malere lenge har brukt, og en som fotografer ofte kan få mye ut av å utforske.

Tidlige fargefotografer hadde ikke de samme mulighetene som vi har i dag. De var begrenset av filmens egenskaper og kunne ikke finjustere farger etterpå slik vi kan nå. I dag har vi imidlertid nesten full kontroll over fargetone, kontrast og metning.

Dette betyr at du ikke lenger trenger å tilpasse deg fargepaletter som noen andre har bestemt seg for. Du kan lage dine egne. Akkurat som svart-hvitt-fotografer lenge har jobbet med tonalitet og kontrast som uttrykksmiddel, kan du nå gjøre det samme med farger.

Med denne friheten kommer ansvar – og muligheter. Utvalget av kreative valg er enormt, noen ganger nesten overveldende. Men det er også her moroa begynner.

Så kanskje mitt viktigste tips er dette: tør å eksperimentere. Test, juster, overdriv noen ganger og hold deg unna. Bli kjent med hva ulike fargevalg gjør med bildene dine – og med betrakteren.

For når man begynner å bruke farge som et bevisst uttrykk, i stedet for noe som bare «er der», da skjer det noe. Da blir ikke farge lenger hverdagslig – det blir et språk.