Kunsten å ekskludere
Et av de viktigste stegene mot sterkere og mer gjennomtenkte bilder handler ikke om å legge til mer – men om å tørre å ta bort. Å mestre kunsten å ekskludere betyr å bevisst velge å fjerne ting som ikke bidrar til historien, følelsen eller uttrykket i bildet. Det høres enkelt ut, men i praksis er det en av de største utfordringene innen fotografering.
Vi mennesker ser verden med en utrolig evne til å sortere informasjon. Når vi står på ett sted, kan vi automatisk ignorere distraherende detaljer og fokusere på det som har fanget vår interesse. Kameraet fungerer imidlertid ikke på samme måte. Det registrerer alt innenfor bildets ramme, uavhengig av om det hjelper eller forstyrrer komposisjonen. Derfor må fotografen ta disse avgjørelsene for betrakteren.
En klassiker i denne sammenhengen er himmelen. Hvor mange landskapsbilder inneholder ikke store himmelområder som egentlig ikke tilfører noe? Melkehvite, teksturløse himmelstrinn som tilfeldigvis er der, tar ofte opp en tredjedel av bildet eller mer. Vi inkluderer dem av vane snarere enn av tanke. Men hvis himmelen ikke fremhever motivet, hvorfor skulle den være der i det hele tatt?
Den samme resonnementet gjelder for en rekke andre elementer. Busker i kanten av bildet, lyse steiner som trekker blikket i feil retning, bygninger langt i bakgrunnen eller store områder som er irrelevante for historien. Hvert objekt som havner i bildet konkurrerer om betrakterens oppmerksomhet. Jo flere konkurrerende elementer, desto vanskeligere blir det å forstå hva bildet egentlig handler om.
Det er her et teleobjektiv kommer inn i bildet. Med et teleobjektiv kan du isolere det som er viktig og ekskludere det som ikke er det. I stedet for å prøve å fange hele landskapet, kan du fokusere på den delen av motivet som faktisk vekket interessen din i utgangspunktet. En enslig fjelltopp i kveldslyset, et mønster i sanden eller et tre som står stødig mot en storm kan plutselig få all den oppmerksomheten de fortjener.
Hver fotografiske stil har sine utfordringer og sine verktøy. Vidvinkelen handler ofte om inkludering – å skape orden i en stor og kompleks kontekst. Teleobjektivet handler oftere om ekskludering – å skalere ned til bare det viktigste gjenstår. Av de to er teleekskludering vanligvis den enkleste veien, men det krever fortsatt mot.
For å ekskludere må man tørre å stole på at motivet er sterkt nok i seg selv. Mange fotografer føler seg trygge på å vise hele scenen, hele landskapet eller hele historien. Men ofte blir bildet sterkere når vi overlater noe til betrakterens fantasi. Når vi viser mindre, kan vi noen ganger si mer.
Å oppdage «bilder i bilder» er derfor en verdifull ferdighet å utvikle. Det handler om å se forbi det åpenbare og oppdage mindre historier innenfor det større landskapet. I bildet fra Haukland går dette nesten til sitt høydepunkt. En veldig liten del av et kjent sted får stå for hele historien. En enslig detalj, opplyst mot en nærliggende storm, blir hovedpersonen i et drama som ellers lett ville ha forsvunnet inn i den større helheten.
Nøkkelen er å identifisere hvilke deler av scenen som faktisk er interessante, og hvilke som fungerer sammen på en fengslende måte. Når du har funnet disse elementene, kan du begynne å jobbe med komposisjonen. Personlig foretrekker jeg å tenke fremover i stedet for bakover. I stedet for å tenke på hva som er distraherende, zoomer jeg ganske enkelt inn og ser etter det som fanger interessen min. Ved å gradvis innsnevre bildeområdet, finner jeg ofte komposisjonen mer intuitivt.
Som med alt innen fotografering, krever det øvelse. Å forenkle et bilde er en ferdighet som utvikles over tid. Jo mer du øver, desto bedre blir du til å bestemme hva som er viktig og hva som tilfeldigvis er der.
Så neste gang du står overfor en scene, prøv flere forskjellige tolkninger. Ta det brede bildet som viser konteksten. Zoom deretter inn og lag en mer konsentrert seksjon. Fortsett deretter å ekskludere enda flere. Når du kommer hjem, sammenlign resultatene og tenk på hvorfor en bestemt versjon appellerer mer til deg enn de andre.
Ofte vil du oppdage at de sterkeste bildene ikke er de som viser mest – men de som viser akkurat nok.
Det er tross alt ikke mengden informasjon som gjør et bilde interessant. Det er evnen til å lede betrakterens blikk mot det som virkelig betyr noe.
Hauklandstranden, Lofoten